Stikkordarkiv: verdikjede

Blir jordbrukbruksprodukter det nye «tekstilcaset»?

Notis

Aftenposten har ved gjentatte anledninger i det siste kastet lys på slaveliknende tilstander i tomatindustrien i Italia. Det dreier seg om  grov utnyttelsen av tomatplukkerne Sør i Italia og de uverdige bo- og arbeidsforholdene de har.

Tomatsaken er toppen av et stort fjell av lignende produkter og råvarer. I går sto det om appelsinslaver. Det kommer nok til å dukke opp flere avsløringer av denne typen fremover tror vi. Hvis man som leder av en bedrift kun har fokus på pris, og ikke rundt hvordan produktet er produsert, er man både uansvarlig i forhold til arbeiderne det gjelder og fremtiden til egen bedrift.

Forbrukerne er i økende grad opptatt av hvordan selskaper opptrer. Det viser ikke minst en rekke aksjoner på sosiale medier det siste året. I fjor var fokus i stor grad på tekstil. Denne saken handler om tomater, men jordbruksprodukter under ett er blant de sektorer hvor det er størst risiko for alvorlige brudd på menneskerettigheter, dårlige arbeidsforhold, barnearbeid og miljøødeleggelser.

Uholdbare og sjokkerende arbeidsforhold og miljøovertramp i jordbrukssektoren, gir maten vi spiser en ekkel bismak når «forhenget dras til side». Ubehagelige avsløringer rundt egne produkter kan derfor fort bli en kostbar fallbrube i form av tapt omdømme og mindre lojale kunder. Det er ledelsens ansvar å forebygge dette.

Det er ikke et enkelt område å følge opp. Det krever, tid, ressurser, komptanse og ikke minst dedikasjon.

Gjør man et godt et arbeid på dette område og kommuniserer tydelig og riktig mot kunder og forbrukere, unngår man ikke bare kostbare avsporinger, man rigger bedriften for fremtiden ved å bygge et strategisk konkurransefortrinn.

 

 

Reklame

UNILEVER – CSR-ekspertenes våte drøm

Postet den av
Svar

Unilever, en av verdens største bedrifter og produsent av en rekke forbrukerprodukter, er i CSR-kretser anerkjent for sitt seriøse og ambisiøse CSR-arbeid. Sjefen Paul Polman er sett på som en guru og deres CSR-strategi, Living Plan, ble lansert i november 2010 til stor oppmerksomhet. Planen var annerledes enn det meste vi så langt hadde sett. De tok ansvar ikke bare for egen virksomhet, men for hele verdikjeden (underleverandører, distributører) og ikke minst for hvilken effekt produktene deres har på kundene og forbrukerne. Les videre →

Produsert av flittige barnehender?

Postet den av
Svar

Fra tid til annen avsløres det at barn har vært involvert i produksjonen av et produkt. Det er mange næringsdrivendes store mareritt og noe alle ønsker å unngå. Ikke bare fordi det skaper mye negativ oppmerksomhet i media, og forbrukerne synes å like det dårlig, men også fordi de fleste oppfatter det som høyst uetisk. Barnearbeid som frarøver barna utdannelse og lek frarøver dem ikke bare barndommen, men muligheter for et fullverdig og godt liv.

Det er antatt av FN at 215 millioner barn i alderen 5-17 år arbeider, 115 millioner av dem under farlige forhold. De kan jobbe med alt fra å plukke søppel, pusse sko, være hushjelper, jobbe i fabrikker, i gruver, på jordene osv. Relevante bransjer for oss hvor det er høy risiko for at barn er involvert er jordbruk, gruvedrift, byggematerialer og tekstilindustrien. Land med stor fattigdom og dårlig beskyttelse likeså. Les videre →

Samfunnsansvar eller hykleri?

Postet den av
1

I dag sto en kronikk i Dagens Næringsliv under headingen «Ansvar uten innhold» av  Per L Saxegaard. Han hevder at samfunnsansvar er mest til pynt og at det eneste bedriftene stort sett har fått ut av dette er mange nye, godt betalte jobber. Jeg er sikkert ikke den eneste som stusset?

Det Saxegaard kaller CSR eller samfunnsansvar, og som han mener er så feil, er jo de facto ikke CSR, men hykleri. Samfunnsansvar handler ikke lenger om avlatshandlinger eller å støtte noen gode saker. Å kritisere trenden om at næringslivet tar ansvar fordi begrepet kanskje  misbrukes av noen bedrifter eller misforstås av kronikkforfatteren, er å kaste barnet ut med badevannet og urimelig kritikk i forhold til mange bedrifter og CSR-ansvarlige som gjør en svært solid og aktverdig innsats på et viktig område.

Felles for tenkningen rundt samfunnsansvar anno 2011, er at det ikke dreier seg om avlatshandlinger, men om reelle endringer i verdikjeden med tanke på å sørge for at man ikke gjør skade, men bidrar til gode løsninger.

Fagområdet samfunnsansvar er i stadig utvikling. Om man kaller det samfunnsansvar,  Creating Shared Value som Kotler og Kramer slår et slag for, eller CSR 2.0 som Wayne Visser snakker om sin bok ”The Age of Responsibility” eller om man forholder seg til tankegodset i ISO 26000 om Samfunnsansvar, er etter min mening ikke egentlig avgjørende.

Det avgjørende er innfallsvinkelen. Ideen om at man som bedrift har et ansvar for mer enn bare å tjene penger og å følge eksisterende lover og forskrifter. Bedrifter har et ansvar for å lete etter områder man kan forbedre med tanke på å bidra til en positiv utvikling for miljø, mennesker og samfunn. At det i dette for mange ligger muligheter for nye forretningsområder og økt lønnsomhet er ikke forbeholdt Porters konsept, se forøvrig et tidligere innlegg på denne bloggen.

Porter og Kramers poeng med Creating Shared Value, er at det er nødvendig at bedriftene har en kreativ og grundig gjennomgang av sine produkter og hele sin verdikjede med tanke på hvordan de kan endre og bedre sine prosesser i forhold til å bidra til økte felles verdier. Et slikt tankesett er en mer sofistikert og bærekraftig form for kapitalisme, der evnen og viljen til å bidra til å løse samfunnsproblemer er integrert i bedriftens virksomhet og lønnsomhetsfokus. Det er en spennende, men krevende idé.

Utgangspunktet for tenkningen er at det ligger markedsmuligheter i å løse sosiale problemer. Et interessant eksempel på dette, er hvordan Telenor samtidig med å drive forretningsvirksomhet i bl a Bangladesh, Pakistan og India også bidrar positivt til samfunnsutviklingen i disse landene ved å gjøre mobiltelefon tilgjengelig for fattige innbyggere, og hvordan Telenor utvider tjenestene i disse markedene til også å omfatte bank, betalings- og helseløsninger. Dette er tjenester som aldri tidligere har vært tilgjengelige for den fattige delen av befolkningen, og fraværet har hindret utvikling. Det er ingen tvil om at det kan være krevende å lykkes i slike markeder, og Telenors satsning er basert på forventning om profitt, ikke med veldedighet som utgangspunkt. Samtidig er det viktig for Telenor å ta høyde for de utfordringene disse markedene gir i forhold til samfunnsansvarlig praksis, dvs å sikre seg mot uheldige arbeidsforhold, brudd på menneskerettigheter, forurensning osv. i leverandørkjeden. De positive samfunnseffektene blir en positiv del av resultatet.

Men også dette perspektiv gir tidvis grunnlag for kritikk. Bedrifter mistenkeliggjøres og kritiseres for at de tjener penger på å være samfunnsansvarlige og det uttrykkes frustrasjon over at motivet ikke er å bidra til en bedre verden, men at utgangspunktet er aktiviteter som gir lønnsomhet. Det tankesettet er etter min mening også en avsporing og misforståelse. Alle initiativ en bedrift tar må være lønnsomme på kort eller lang sikt. Hvis ikke, vil initiativene dø ut og i verste fall vil bedriften slutte å opphøre.

Å ta samfunnsansvar handler for næringslivet om å være en del av samfunnet og se etter muligheter for å bidra til å løse samfunnsproblemer – og samtidig tjene penger på det. Om man kaller det det ene eller det andre, spiller mindre rolle etter min mening. Det viktige er at næringslivet ser seg tjent med å være en del av løsningen. Porter og Kramer hevder sågar at de som ikke ser dette over tid vil være ute av business og irrelevante enten fordi deres produkter ikke møter markedets behov eller fordi forbrukerne i vårt krevende samfunn ikke liker måten virksomheten drives på.