Mer enn et moralsk ansvar

Hvor langt går virksomheters ansvar for mennesker og miljø i leverandørkjeden? Kan vi akseptere at produkter som skal gjøre våre liv bedre, skader andres liv?

LegemiddelvannBrennpunkt satt i mars fokus på ødeleggelsene som legemiddelindustrien har på miljøet og mennesker rundt fabrikkene i India. Restavfall fra fabrikker som produserer virkestoffer til bl a antibiotika, strømmer ut i grunnvannet og ødelegger livsgrunnlaget til alle som bor i området.

Grunnvannet er selvlysende gult, dyrket mark ligger brakk og miljøødeleggelsene er store.

I tillegg medfører fri flyt av antibiotika at bakterier har blitt multiresistente. Det siste er det som har forskrekket oss her hjemme mest – for det kan jo være direkte farlig for vår helse.

Bilde: Grunnvannet rundt medisinfabrikkene er sterkt forurenset og ubrukelig både til drikke- og vaskevann, ifølge sier landsbylederen Hav Prabhavathi..Foto: Hans Erik Lindbom / NRK

Det er for lengst slått fast at multinasjonale selskaper har ansvar for påvirkning på miljø og menneskerettigheter i sin verdikjede., OECD har retningslinjer om dette som Norge har signert  Videre vedtok FNs Menneskerettighetskommisjon i 2011 de veiledende prinsippene for næringslivet når det gjelder menneskerettighetene (Ruggie-prinsippene)

Mye fokus har vært gitt arbeidsforhold på fabrikker og at de må bedres. Men ansvaret går lenger enn dette. Ansvaret handler også om rettighetene til  mennekser som påvirkes av produkter og produksjon i videre forstand og om miljø.

I Sverige har helseforetakene i følge Brennpunkt siden 2010 måttet leve opp til etiske retningslinjer for hvordan medisiner og utstyr blir produsert. «Vi kan ikke drive å importere medisiner som skal hjelpe folks helse her i Sverige på bekostning av andres helse andre steder i verden», sier Gøthberg som er ansvarlig for å koordinere arbeidet.

Norske sykehus har anført av HelseSørøst gjort en solid innsats for å sikre arbeidsforholdene på fabrikker som produserer medisinsk utstyr, men når det gjelder oppføløging av produksjon av legemidler, er kontrollen svakere. Bent Høie har etter Brennpunktdokumentaren gårr ut og sagt at vi må vurdere å følge Sverige. Slike krav bør han stille, det er et moralsk ansvar. Dessuten blir det vel også trolig nødvendig når ny lov om offentlige anskaffelser trer i kraft. Paragraf 5 sier uttrykkelig at offenlige virksomheter skal innrette sin anskaffelsespraksis slik den bidrar til å redusere skadevirkninger på miljø, menneskerettigheter og ivareta andre samfunnshensyn.

Medisiner er designet for å virke på levende organismer. Når disse virkestoffene kommer ut i naturen kan det oppstå store og langvarige ødeleggelser. Forurensning skjer i usikret produksjon (mest i India/u-land), når medisiner skilles ut i urin og når medisiner utgått på dato ikke kastes forsvarlig. Vi har alle et ansvar for å redusere konsekvensene av vår legemiddelbruk, og noen (industrien) har utvilsomt større ansvar enn andre.

 

Problemet i India har vært kjent lenge, og det har vært reist kritikk fra mange hold om disse forholdene. Det er prisverdig at Brennpunkt setter fokus på dette i Norge nå. Det er likevel et spørsmål som kan reises igjen og igjen; når kan vi forvente at virksomheter på eget initiativ og på en seriøs måte leter etter problemer som oppstår i produksjon og bruk av produkter, tar ansvar, rydder opp og utviser et «føre var» prinsipp?

Virksomheter som ikke tar tilstrekkelig ansvar for ødeleggende praksis i leverandørkjeden, løper en stor risiko. Når slike ting avdekkes påføres man kostnader i form av mmdømmetap, tap av kunder og kostbare avsporinger.

Ingen forventer at alle er perfekte, men i dag forventes det at man gjør det man kan for å avdekke svakheter og rette dem opp.

Så hva bør man gjøre for å unngå slik risiko?

Innsikt: Ledelsen i ethvert selskap bør sikre seg god innsikt i egne og leverandørkjedens  utfordringer i forhold til miljø, menneskerettigheter og samfunnshensyn. Slik innsikt sikres best ved hjelp av en strukturert og grundig kartlegging av dagens praksis målt opp mot generelle forventninger. Hvilke utfordringer har vi med våre produkter og i vår verdikjede, og hvordan møter vi disse i dag? Det er viktig i en slik prosess å sikre at alle relevante stener løftes og at all praksis dokumenteres.

Tiltak: Deretter må det utarbeides en plan for å rette opp gap og svakheter. Et viktig stikkord her er vesentlighet. Sørg for å prioriter de områdene som er vesentligst for virksomhetens interessenter og for selskapets virksomhet.

Kommunikasjon: Det er også et godt råd å være transparent og åpen om de mål man har satt seg, hvilke tiltak man prioriterer og hvor langt man har kommet. Er det områder man jobber med, men hvor det fremdeles er et stykke igjen til ønsket resultat, er det generelt bedre å addressere dette enn å forsøke å skjule det.

Som nevnt tidligere på denne bloggen, blir det stadig færre steder å gjemme seg. Det har derfor aldri tidligere vært viktigere å være proaktiv og ikke reaktiv.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s