Har bærekraftsrapportering ingenting med CSR å gjøre?

Dr Donato Calace, en forsker på samfunnsansvar, hevder i artikkelen «Sustainability Reports Should Have Nothing to do with CSR» at det ikke finnes noen sammenheng mellom CSR-rapportering (GRI, IIRC etc) og god CSR-praksis. Hvis det medfører riktighet, er det oppsiktsvekkende og trist.

«This reporting trend provides an “operational” dimension of corporate sustainability, made out of indicators, narratives, statements and symbols, without knitting all this data in substantial managerial action».

Han sier at bærekraftsrapporter oftest er et pliktløp og en del av kommunikasjonsarbeidet for å vise frem selskapets ansvarlighet, og at de har liten reell påvirkning på selskapenes praksis.

Rapportene kan kun ha reell nytte dersom de tillegges en intern strategisk betydning, men i følge Calace, har han ikke klart å finne mange eksempler på dette. Han mener at det ikke nødvendigvis er slik at «Whats gets managed gets measured».

Her kan han ha et poeng. Det er i denne sammenheng nyttig og interessant å reflektere over hyppigheten på rapporteringen. De fleste KPIer (nøkkelindikatorer) en bedrift holder seg med måles på månedsbasis. «Performance» måles og rapporteres til ledelsen jevnlig og hyppig for å identifisere resultater i forhold til planer og for å få informasjon for evt å korrigere kurs. Når det  gjelder bærekraftsindikatorer, er det imidleritd mange som nøyer seg med den årlige bærekraftsrapporten. Det vesentlige spørsmålet er hva det egentlig impliserer. Ville man hatt så sjelden rapportering på andre viktige indikatorer man virkelig mente var av strategisk vesentlighet?

Dersom Calace har rett, er det i såfall et stort tankekors. Alle børsnoterte selskaper i Norge er i følge Regnskapsloven § 3-3c pålagt å rapportere om i sitt samfunnsansvar. De fleste har valgt GRI. Det brukes store ressurser i norske bedrifter på å identifisere «Materialitet», finne data, beregne effekter og utarbeide bærekraftsrapporter. Dersom dette kke har reell effekt på ytelsen, er det veldig trist. Kanskje Høyre, FRP og NHO likevel hadde rett og jeg tok feil?

Bærekraftsrapporter har uten tvil blitt business for de store revisjonsfirmaene og de har påført norske selskaper ekstra rapporteringsarbeid. Spørsmålet Calace reiser er hvilken reell effekt de har på miljø, mennesker og samfunn.

Har Calace rett i at de mer er et virkemiddel for å oppnå legitimitet og bygge omdømme for å fremstå som «grønn» og at de er en sovepute uten særlig effekt? Hvilke  erfaringer har du?

Advertisements
This entry was posted in Aktuelt om CSR and tagged , , , , by Kjersti Fløgstad. Bookmark the permalink.

About Kjersti Fløgstad

Jeg er partner og strategisk rådgiver innenfor samfunnsansvar og etikk. Jeg elsker å hjelpe virksomheter med strategier som gir gevinster for samfunn og miljø, men også for virksomhetens konkurrransekraft. Jeg har mer enn 20 års erfaring fra krevende lederstillinger i bank og frivillig sektor, bl a 11 år som generalsekretær i UNICEF Norge og har dessuten vært rådgiver innen merkevarebygging og markedsføring for store norske merkevarer. De siste årene som rådgiver innenfor samfunnsansvar og bærekraft.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s