I dag ferdigstilles FNs klimapanel sin tredje delrapport i Berlin og i morgen har de pressekonferanse hvor de vil formidle hva som må gjøres for å redusere klimautslipp og begrense klimaendringene. Mye har allerede vært omtalt i pressen. Og budskapet er like klart som det er dystert:

Det er nå det gjelder om vi skal unngå katastrofale følger. Fokus må både være på å redusere skadene ved kraftig reduksjon i klimagasser kombinert med tiltak som gjør oss i stand til å leve under nye forutsetninger (klimatilpasning).

Det er nå vi må ta ansvar

Løsningen for å nå tograders-målet viser seg imidlertid utrolig vanskelig i praksis. Hvordan skal vi defacto klare å redusere utslipp samtidig som vi har sterk økonomisk vekst og sterk befolkningsvekst? Problemet er kanskje ikke å vite hva vi skal gjøre, men faktisk å gjøre det.

Verdens myndigheter vegrer seg for upopulære tiltak. Redusert vekst er det regjeringer verden over er aller mest redd for. Ingen ønsker å innføre reguleringer som reduserer veksten. Derfor er erfaringer fra internasjonale klimaforhandlinger er til tross for all dokumentasjon og forståelse for problemet, så langt nedslående. Og lite tyder på at de globale avtalene som eventuelt kommer på plass, vil kunne hjelpe oss særlig langt.

Det er lite trolig at vi kan satse på en happy Holiwood-ending her. Det kreves store strukturelle endringer om vi skal lykkes.

Men det er likevel grunn til en viss optimisme når vi se hva deler av næringslivet bidrar med. Innsatsen er riktignok langt fra tilstrekkelig, og i hvertfall ikke rettet mot redusert økonomisk vekst. (Få eller ingen gjør som Patagonia og ber kundene la være å kjøpe ny jakke.) Men mange av de store globale selskapene har satt seg relativt ambisiøse mål om å redusere utslipp og miljøpåvirkning dramatisk. Og de er godt i gang.

Bærekraftsrapportene som kommer i disse dager taler et klart språk, i motsetning til mange regjeringer, leverer de på ambisjonene.

Siemens et industrilokomotiv, anslår i sin siste ”Sustainability rapport”  at effekten av deres satsning og innovasjon på energieffektiviserende og grønne løsninger har spart verden for 370 mill tonn CO2.

Et av verdens største selskaper, Walmart, som jeg ellers ikke har så mye pent å si om, har tatt miljø på alvor, kanskje motivert av at det på sikt sparer dem for penger. Siden 2005 har de redusert sine CO2 utslipp i sine 2005 butikker med mer enn 20% rapporterer de i sin rapport for 2013. 

IKEA, som har en omfattende strategi for bærekraft med en lang rekke tiltak som både skal bidra til å bedre sin egen såvel som kundenes avtrykk, rapporterer at bare deres satsning på LED-lys har spart kundene for 86 mill Euro i strømbruk, og eget energiforbruk på varehusene har redusert strømutgifter med 40 mill Euro. Dessverre er det umulig å finne ut hvor mye deres tiltak har redusert deres CO2 utslipp.

Steria, et internasjonalt IT-selskap, har satset tungt på å spare energi i sine løsninger. De har siden 2008 redusert sine utslipp med 37%. Gjennom innovasjon og nye tekniske løsninger ønsker de å bidra til at deres kunders CO2 utslipp også reduseres dramatisk. De mener selv det gir selskapet et betydelig fortrinn. Satsningen har redusert deres egen energikostnad, men enda viktigere gitt økt konkurransekraft fordi de tilbyr sine kunder energieffektive løsninger.

Den norske dagligvarekjeden Meny ble denne uken kåret til Norges mest miljøvennlige kjede av Fremtiden i våre hender. Det er resultatet av en langsiktig satsning og en rekke tiltak. Satsningen ser foreløpig ikke ut til å være en viktig del av kjedens profilering og kamp om kundene, men det vil kanskje komme med økt klimabekymring fra oss kunder. 

Når store selskaper tar store grep, monner det. Men også for mindre selskaper kan det være mulig å gjøre en betydelig forskjell. Man kan la seg inspirere av de stores løsninger; finne muligheter for innovasjon og lete etter løsninger på verdens utfordringer. Det kan spare både store og små selskaper for egne CO2-avtrykk (og stadig dyrere energikostnader) så vel som å styrke konkurransekraften ved å tilby fremtidsrettede og energieffektive produkter og løsninger som kundene i økende grad vil etterspørre.

I økende grad har klimapanelet satt fokus på tilpasning til klima endringene, som for eksempel å demme opp for flom, finne jordbruksarter som kan levere mat under endrede klimatiske forhold osv. Også her vil det være store muligheter for nye forretningsmuligheter næringslivet.

Næringslivet har dessverre ingen eller få incitamenter til å redusere den økonomiske veksten. Det er også lite de fleste kan gjøre med befolkningsveksten.

Likevel er det så langt er oppløftende å observere det store «trøkket» det er i mange selskaper rundt å bidra til miljøagendaen. Vision 2050 fra  WBCSD (World Business Councel for Sustainable Development) setter agendaen og har fått betydelig oppslutning fra mange store globale selskaper. Mange norske bedrifter ligger også langt fremme, men det er kanskje et inntrykk at mer kan gjøres og at flere kan se etter mulighetene og potensialet. Kanskje kunne en lokal Vision 2050 kunne bidra til et sterkere samarbeid rundt en klimaagenda i Norge?

Å finne løsninger på behov er jo selve essensen av hva næringsvirksomhet dreier seg om. Det kommer til å bli et enormt marked.

I årene som kommer vil vi i økende grad etterlyse de produktene som er mest miljøvennlige og løsninger som hjelper oss å møte de endringene vi vil møte. Reguleringer fra myndigheter vil også gjøre sitt. Å lete etter muligheter i de utfordringene vi står overfor, vil ikke bare være en investering i fremtidige generasjoners velferd, men også i bedriftens langsiktige overlevelse.