Vi skulle ut å spise og vi ønsket å teste en vietnamesisk restaurant som har fått god omtale på mange nettsteder. En artikkel på hegnar.no hadde følgende ingress: ”Mye tyder på at eierne av Hai Café ikke har den ringeste anelse om at de sitter på en potensiell gullgruve.”

Hm. Men eierne kan umulig være ukjente med alle lovordene og den jevne strøm av gjester som har kommet deres vei de siste årene? Hvorfor da det ydmyke utseende, de relativt lave prisene kombinert med velsmakende vietnamesisk mat?

Uten at jeg aner om det stemmer I dette tilfellet, og med stor fare for gale antakelser, slo en forlokkende tanke ned i meg: Tenk om eierne har helt andre verdier!

Tenk om penger ikke er det viktigste for dem! Kan det hende at de drives av annet enn å finne en gullgruve? Kan det være at de først og fremst ønsker å servere god mat så billig som mulig slik at alle mennesker har mulighet for å komme å spise der? Kan de være mennesker som gleder seg over glade og fornøyde gjester, så lenge de selv får nok igjen til å leve et anstendig liv?

Ja, tanken er forlokkende. Men dermed er den også dypt urovekkende.

Konsekvensen av tankerekken at jo vi nesten automatisk tillegger folk uvitenhet eller udyktighet når de ikke får eller gjør mer ut av et godt produkt. Tanken om at det kan finnes mennesker som nøyer seg med det tilstrekkelige streifer oss ikke. Det er med andre ord et så ukjent konsept at vi knapt tror det er mulig. Så ukjent at vi tenker det er urealistisk og forlokkende.

Det er urovekkende. For det betyr jo som ingressen antyder, at vi mener at profittmaksimering er målet for all næringsvirksomhet. Sagt med andre ord: Vi får aldri nok – uansett.