Aftenposten har hatt en artikkelserie om Europas tomat-slaver, som har fortalt om grov utnyttelse av tomatplukkere i SørItalia.

Sunne, søte og gode, men med bitter ettersmak

Artikkelserien belyser sjokkerende arbeidsforhold for plukkerne – og det i selveste Europa. Men dette er som BAMA-sjef Øivind Briså sier, ikke noe nytt – dessverre. Jevnlig dukker det opp oppslag som viser forferdelige arbeidsforhold og hvordan mye av maten vi spiser har en ekkel bismak når man titter «bak forhenget».

Prispress stimulerer til uetiske forhold

Bøndene i Italia skylder på prispress og tøffe innkjøpere som har presset prisene nedover. Bonden som intervjues sier at prisen på tomat har sunket jevnt og trutt de siste 30 årene. I mellomtiden har alt annet blitt dyrere. Hva tenker vi når vi kjøper en boks hakkede tomater til 6-7 kroner? Det er temmelig billig, ikke sant? Hva tror du bpnden får? For ikke å snakke om dem som plukket tomatene.

Juks satt i system

Alle som kan endel om samfunnsansvar vet at det ikke er tilstrekkelig å utarbeide en «code of conduct» hvor leverandøren bekrefter at han respekterer menneskerettigheter, ILO-konvensjoner etc. Ei heller er det nok med sertifikater man ikke har god kunnskap om. De er ofte ikke verdt mer enn papiret de er skrevet på de heller. Det gjelder i Italia, så vel som India, Kina, osv osv. Jo mer selskaper ber om bekreftelse på arbeidsforhold, jo større har den industrien blitt som lager falske attester, stempler og tester. Et papir i seg selv er ikke nok. Det er en start, men det er resten av jobben som er viktig.

Fokus på mer enn pris

Innkjøpere må slutte bare å fokusere på pris, de må ha et langsiktig perspektiv på samarbeidet, ta dialog og be om dokumentasjon for hvordan leverandøren følger opp sine leverandører. Hvem er deres leverandører?  Hvilken metodikk bruker de for å følge opp leverandørene sine? De må stille konkrete spørsmål om hvem underleverandørene er og hvordan arbeidsforholdene er der, om de ansatte er fast ansatte, eller på kontrakter, om de er fagorganisert osv. Og de må være villige til å følge opp forbedringsarbeidet over tid. Det er ikke en lur strategi å kutte ut leverandøren om det er mye problemer, med mindre leverandøren avviser utfordringene og nekter å gå med på en plan for forbedring.

I mange tilfeller er besøk på produksjons stedet helt avgjørende for å forstå sammenhenger og problemer.

Snakker høyt – handler ikke

Det kalles greenwash når man sier man har alt på plass, men faktisk ikke gjør noe. På et møte i regi av DIFI i dag om offentlige innkjøp, kom det frem mange eksempler på greenwash både blant statlige foretak og private. Olaf Thommessen fra Steria sa at en undersøkelse viste at nesten alle innkjøperne (offentlige og private) som var spurt, sa de hadde etikk med i kontraktene, men 74% nøyer seg med det, de gjør ingen ytterligere tiltak for å sjekke den reelle sannheten. Fremtiden i Våre Hender la frem mye dystrere tall, en rapport som hadde sjekket forholdene i de 19 største kommunene i våre fylker, viser  at man kun har stilt etiske krav i 6 av 100 kontrakter! Det til tross for at myndigheten i flere Stortingsmeldinger og handlingsplaner sier at de forventer at det offentlige skal gå foran når det gjelder samfunnsansvar. Snakk om stor avstand mellom ord og handling.

Lederansvar – du får det du ber om

Hvis man som leder er mest opptatt av de lave prisene, marginene og konkurransesituasjonen, og ikke er villig til å ta den kostnaden det reellt sett er å sikre etikk i alle ledd, må det bli slik. Hvis man derimot som leder ikke stiller seg likegyldig til hvilken pris produktene man selger har hatt for mennesker og miljø, må man begynne å følge opp nettopp det. Dette er ikke et enkelt område, men det er langt fra umulig. Det krever tid, ressurser og dedikasjon. Jeg har flere innlegg i denne bloggen om bedrifter som er flinke på dette. De kjennestegnes først og fremst at ledelsen er opptatt av dette. De som jobber med samfunnsansvar og leverandørkjede i de gode bedriften, får oppmerksomhet, backing og ressurser. Dessuten er det avgjørende at de blandede signalene ikke går i favør av beinharde innkjøpere som setter lav pris først og fremst.

Og helt til slutt. Selv om denne saken handlet om tomater, så må vi ikke tro at hvis vi alle nå bare kjemper for rettferdige tomater, så er alt bra. Så enkelt er det ikke dessverre. Det må jobbes mye mer systematisk. Innen jordbruk og matvareproduksjon er det så enormt prispress og dermed så mye snarveier og dermed mye som ikke er bra. Det er en av de store risikobransjene for barnearbeid og menneskerettighetsbrudd. Tomatsaken er bare toppen av isfjellet. Snart kommer flere avsløringer, tror jeg.

Men det er likevel håp

Alle de store norske kjedene sier de er opptatt av samfunnsansvar, de har satt det på kartet og de er medlem av Intitiativet for Etisk Handel. De er i gang. Det er bra! Utfordringen deres blir ikke å lukke øynene, men mene det på alvor og virkelig gå bakover i leverandøkjeden – kanskje på bekostning av «bare lave priser».