Barn blir utnyttet av næringslivet. Denne urovekkende påstanden blir fremsatt i en bok som kom ut i USA høsten 2011, kalt ”Childhood under siege – how big corporates target children”, av Joel Bakan, forfatteren av ”The Corporation”. I sin anmeldelse av boken, advarte The Independent at ”den (boken) burde komme med en ”helseadvarsel”; den kan gjøre de mest avslappede foreldre paranoide”.

Boken handler om hvordan bedrifter utnytter barn på mange forskjellige måter. Han snakker ikke først og fremst om barnearbeid, men det som skjer i eget land. Bakan tar utgangspunkt i det amerikanske markedet og barndom i USA, og derfor  er (heldigvis) ikke alt direkte overførbar til vårt land, hvor barna er mer beskyttet av lover og et mer forsiktig næringsliv. Men alt begynner i USA. Vi har sett det gang etter gang, omtrent 10 år senere er amerikanske fenomener vi har ledd foraktlig av, godt etablert i våre markeder. Og det er faktisk ikke vanskelig å gjenkjenne hva Bakan skriver om.

Boken er kontroversiell, men er likevel relevant i forhold til ”Barns rettigheter og prinsipper for næringslivet”, som er lansert av UN Global Compact, UNICEF og Redd Barna. Han underbygger til de grader hvorfor prinsippene er viktige. Bakan skriver overbevisende om dataspillindustrien som kynisk utnytter kunnskap om barn og adferdspsykoligi og bokstavelig talt spiller på deres følelsesliv. I kampen om å vinne markeder jobber spillprodusentene aktivt for at nettopp deres spill skal bli de «kuleste». Og hva er de kuleste? Jo, det er de som fenger mest, de som man bli hekta på. Og hvor går grensen mellom å være hekta og være avhengig? spør Bakan. Han er ikke mindre krass i forhold til spill mot jenter som enten spiller på sexualiserte problemstillinger og reduserer jenter og kvinner til sexobjekter. En annen trend er spill som utnytter jenters omsorgsevne og ønske om å være snille. Han legger frem forskning som viser at dette er direkte skadelig for jenter og bidrar til redusert selvfølelse og spiseforstyrrelser, depresjon og mye annet.

Han skriver meget kritisk og veldokumentert om legemiddelindustrien som stadig lanserer nye medisiner for å håndtere stadig nye psykiske lidelser hos barn som man tidligere knapt har hørt om. Bakan er skeptisk og mener det er store kommersielle interesser som dytter på, godt hjulpet av korrupte medisinere, selskaper som skulle være uavhengige testere og universitetsprofessorer som får god betaling for å bidra til å få legemidlene godkjent og brukt.

Et eget skremmende kapittel omhandler tvilsomme tilsetningsstoffer og kjemikalier som tilsettes produkter uten at man helt kjenner langtidsvirkningene. Næringen jobber hardt for å unngå strenge reguleringer og forbud, hevder Bakan. Det synes å være få spor av ”føre-var-prinsipper” ute og går.

Han forteller videre om amerikanske skoler hvor kvalitet skal kvantifiseres og måles, og hvor det etterhvert har utviklet seg til en industri hvor tester etterhvert er mer tilpasset et næringsliv som kan tilby billige tester enn tester som virkelig kan si noe om læringseffekt. Slik går det, mener Bakan når skoler skal ”produsere resultater”, men kun har råd tid billige tester og hvor tester har blitt et stort kommersielt fenomen (dette er vel foreløpig ukjent her).

Independent avsluttet sin anmeldelse med følgende: ”It is that sneakiness of corporations that is the most shocking element to Childhood Under Siege – we are allowing our kids to be abused right under our noses, and we don’t even know it.”

Jeg er enig, og synes boken er relevant og god for alle som er villig til å la seg utfordre og som er opptatt av å beskytte barn.

Noen personlige betraktninger

Det er lett å bli oppfattet som svært moralistisk i forhold til et slikt tema, men jeg drister meg utpå likevel. Så her er det altså to problemer:

1. Barna blir utnyttet av næringslivet
2. Vi foreldre forstår ikke hva som foregår og lar det skje.

Jeg tror faktisk dette til en viss grad riktig.

Utnytter næringslivet barn?

Jeg velger å tro at det i mindre grad skyldes kynisme enn  at de ansvarlige personene i selskapene ikke har et helt gjennomtenkt i forhold til hvilken samlet effekt deres kamp for suksess og markedsandeler har på barn. Har de brukt nok tid på å reflektere over konsekvensen av kjøpepress og uniformering, seksualiserte klær til småjenter, voldspill, -leker og filmer som selges til ganske små barn, konsekvensen av å dele markedet inn i et rosa og et blått marked, av å tilsette parabener i kremer og produkter til småbarn innenfor den lovlige mengden og utvikle ganske avhengighets-skapende spill?

Vi foreldre skjønner ikke hva som foregår, og lar det skje.

Bakan sier ”Egentlig handler det om våre verdier. Vår individuelle og kollektive oppfatning av hva som er passende for barn i ulike alder, hva som er bra og utviklende for dem, hva de bør læres og hva de bør bruke tiden sin på (og hvilke aktiviteter de går glipp av når de for eksempel bruker timer foran skjermen hver deg) og hva slags mennesker vi ønsker at de skal bli.”

Jeg traff markedsføringsguruen Alex Bogusky (han er forøvrig også omtalt i Bakans bok) i desember og diskuterte problemstillingen med ham. Han er ikke i tvil. Vi er helt på ville veier, sa han. Og hvorfor skal ikke barn beskyttes mot markedskreftene spurte han. Folk er naive hvis de tror at barn gjennom påvirkning lærer seg å håndtere dette og bli forbrukere. Det er tull. Vi lar ikke barn gå ut i trafikken før de er modne for det, sa han.

I Norge er reklame på TV og radio rettet mot barn er ikke tillatt, men all annen reklame er lov. Vi har en tendens til å tro at vi er beskyttet av staten og norske lover, noe som bedøver oss her hjemme og gjør oss mindre skeptiske til mangt og meget.  Både A-magasinet og D2 hadde interessante reportasjer om rosa og kjønnsnøytrale barndom 10. Mars. I begge reportasjene kommer det tydelig frem at bevisstheten og den kritiske sansen er betydelig høyere i andre land enn her hjemme.

Har du tenkt over hvordan en film rettet mot barn som lanseres på null komma niks kan bli en farsott med alle tilleggsprodukter og spin-offs som alle barn ”bare må ha”? Og det ”uten” markedsføring? Det er vel knapt noen målgrupper i Norge som så til de grader bombarderes med et budskap – og som til de grader er mottakelig. Når en ny film lanseres, er figurer og effekter å se i alle butikker, og heltene eller figurene er på alle flater fra klær, sengetøy, leker, skolesekker, spill og…. Ganske snedig, ikke sant?

Barn oppdras til å bli super-forbrukere, som stadig skal og må ha mer og nye ting for å være lykkelige og ikke å falle utenfor. Er det bevisst langsiktig strategi fra næringslivet for å holde hjulene i gang? Synes vi som foreldre det er ok eller bør vi sette foten ned?

Jeg tenderer til å være enig med Bakan: Vi som er voksne må våkne og næringslivet må ta ansvar for (samfunnsansvar) og i større grad reflektere og ta inn over seg  hvordan de påvirker barn.

Jeg vil gjerne høre hva du synes, legg igjen en kommentar 🙂