Et tosiders oppslag i Dagens Næringsliv 26. oktober henger ut de store motekjeden fordi de er lukkede og ikke gir god nok informasjon om hvor produktene deres er produsert. Hemmeligholdet gjør det vanskelig eller umulig å etterprøve kjedenes egne uttalelser om at de tar ansvar og sørger for at arbeiderne ikke blir misbrukt.

De siste dagene har Amnesty Norge og Fremtiden i Våre Hender satt betimelig søkelys på hvordan norske bedrifter tar samfunnsansvar. De krever at myndighetene innfører bindende retningslinjer for bedriftenes samfunnsansvar, de krever økt åpenhet og ikke minst at flotte strategier følges opp av handling og kontroll fra bedriftene selv. Kampanjen heter Makt forplikter.

Det er lett å være enig i at transparens og åpenhet langt er å foretrekke. Vi blir alle skeptiske når vi hører at noe er hemmelig, at man ikke får innsyn. Hva er det de ønsker å skjule? Og hvorfor er det slik at kjedene ikke har noe problem med å oppgi hvilke fabrikker de benytter i Norge og Vesten, mens det plutselig sees på som en konkurransefordel å hemmeligholde dette når produksjonen skjer i Kina, India eller Bangladesh?

Vi er og blir skeptiske med god grunn. Tekstilindustrien har i årevis vokst seg stor og rik på produksjon i lavkostland hvor arbeiderne knapt har fått lønn for strevet, barn har vært sysselsatt og hvor arbeidsforholdene ellers har vært svært dårlige. Mye er rettet opp, og barnearbeid forekommer nok i liten grad i produksjonen av kjente merker som selges her hjemme. Mange kjeder sier at de følger minimumslønnen i det aktuelle landet. Problemet er bare at minimumslønnen i mange land ikke er tilstrekkelig for å overleve. Alle må få en lønn det går an å leve av, en såkalt levelønn.

Ett av argumentene for hemmelighold er blant annet at kjedene kan miste avtaler med fabrikker hvis andre kjeder får vite om dem, virker temmelig dårlig. Hvis kjedene betaler så lite for produktene at de er redd for å miste avtalen om andre skulle komme i kontakt med fabrikken, er det liten grunn til å tro at fabrikken tilbyr sine ansatte anstendige arbeidsvilkår.

Fabrikkene er sjelden eiet av kjedene. Er det problemer med lekkasjer, piratkopiering og uetisk opptreden fra fabrikkene de er engstelige for?

En annen forklaring er at særlig de dyre merkevarene ikke ønsker å være åpne om fabrikker fordi de benytter seg av samme fabrikker som billige merker. Det blir vanskeligere å argumentere for de høye prisene når produktet er laget på samme fabrikk som et billigere merke.

At klesgigantene ikke er åpne om sine leverandører, betyr ikke nødvendigvis at de har mange svin på skogen. Forklaringene over er reelle utfordringer, men forsvarer de hemmeligholdet? Hvorfor kan de ikke være åpne, så de slipper mistanken? Stormberg har valgt å være helt åpne, og har ikke lidd noen skade av den grunn, snarere tvert i mot.

Det viser at det går an.

Klesbransjen er en kjempeindustri. Nettopp derfor får industrien enorme konsekvenser sosialt, miljømessig og økonomisk for veldig mange. Dette gir bransjen et stort ansvar, men også et stort potensial for å bidra til positive forbedringer.

Honnør til Amnesty Norge og Fremtiden i Vår Hender for betimelig og viktig kampanje. De fortjener forbrukernes støtte, for uten kritiske organisasjoner som retter fokus mot slike problemer, er det ingen som passer på.

Det er jo heller ikke lovregulert.