Vil det stige en slags fugl føniks fra ruinene av fabrikken i Bangladesh?
Fabrikk-kollapsen i Bangladesh har avslørt for hele verden hvor komplisert dagens globaliserte tekstilindustri er. Og hvem som betaler for våre billige klær. Reaksjonene fra omverden har vært sterke, mange – også de med innflytelse har engasjert seg.
Bangladesh er verdens nest største eksportør av tekstilvarer etter Kina. Stadig mer produksjon flytter til Bangladesh. 3-4 millioner mennesker regnes å jobbe i industrien.Veksten har vært enorm.
Konkurransefortrinnet er lave kostnader, sinnsykt lave kostnader. Lønningene i Bangladesh ligger i følge The Economist på 20% av lønningene i Kina. Manglende beskyttelse av miljøet, gir store muligheter for elendig forurensningspraksis.
Det er ikke tilfeldig at denne tragedien skjedde nettopp i Bangladesh. Det er mindre enn et halvt år siden mange arbeidere brant inne i en fabrikk ikke langt unna. Det var i Bangladesh Telenor fikk problemer med alvorlige problemer i leverandørkjeden for noen år siden. Det handler nemlig langt fra bare om lave lønninger, men enda mer om svake (fraværende) arbeidstakerrettigheter og mest av alt om et gjennomkorrupt system der menneskeliv verdsettes lavt, med falske sertifikater, forskrifter (som finnes) ikke tas til følge og der myndighetene ser ut til å gi blaffen. Brudd på reglene får sjelden konsekvenser. ”Det finnes nesten ikke regler som ikke kan brytes” sier rådgivere for utenlandske kjøpere i følge The Economist.
Roggie har utviklet FNs rammeverk for næringsliv og menneskerettigheter (UN Framework on Business and Human Rights). De går ofte under forkortelsen “Protect, Respect and Remedy”. Prinsippene hviler på tre pillarer:
- Statens ansvar for å beskytte borgerne mot menneskerettighetsbrudd av tredjepart
- Næringslivets ansvar for å respektere menneskerettigheter, som også innebærer å handle med aktsomhet for å skade andres rettigheter og for å forholde seg aktivt til evt brudd.
- Ofres rett til både juridisk og ikke-formell oppreisning dersom brudd har forekommet.
I et land der den primære ansvarstakeren, myndighetene, ikke ser ut til å bry seg særlig om å beskytte sin befolkning, blir det selvsagt mer utfordrende for næringslivet å ivareta sitt ansvar, nemlig å respektere disse. Det er lite i systemet som legger til rette for god praksis.
Skandalen har demonstrert minst to forhold:
1. De store globale vestlige selskapene er ikke (alene) hovedsynderen. Mange av de store globale selskapene som GAP, Walmart, Nike, PVH, (Calvin Klein, Tommy Hilfigher etc), H&M har allerede jobbet med å bedre lønns- og HMS-forhold gjennom å stille krav, gjennomføre inspeksjoner, støtte organisasjoner med tiltak til opplæring og bidra til gjennomføring av HMS-tiltak. De har hatt møter med myndighetene i Bangladesh for å forsøke å få bedre sikkerhet på fabrikkene. Til tross for begrensede resultater av sitt arbeid, har de likevel blitt, kanskje i håp om bedring, kanskje fordi billige varer tross alt lokker mest. Mest sannsynlig en kombinasjon.
2. Problemstillingen er meget kompleks. I en verden med en lang rekke underleverandører og kontraktører, korrupte ledere og først og fremst myndigheter som ikke gjør noe for å sikre at lover og regler følges, er dette en meget utfordrende arena. Åpne fabrikklister (ref vinterens diskusjon) er langt fra nok. I dette landet er det pt nesten umulig å gi garantier for etisk produksjon. Det krever størrelse, kapital, kompetanse, langsiktighet og samarbeid med andre aktører og konkurrenter for på sikt å bedre forholdene og med rette kunne hevde at klærne er produsert etisk.
Men nå kan vi kanskje likevel håpe at de mer enn 1000 tekstilarbeiderne som døde i ruinene av Rana Plaza, ikke døde helt forgjeves. I dag annonserte myndighetene at de setter ned et panel bestående av arbeidere, fabrikkeiere, myndigheter osv som innen tre måneder skal komme frem til et forslag til øket lønn.
På sikt kan vi håpe på bedring både i lønninger og sikkerhet.
Hva skal så norske selskaper som ønsker å opptre ansvarlig gjøre?
De fleste norske selskaper er små i denne sammenheng og har for å være realistisk, liten eller ingen reell innflytelse og mulighet for kontroll. Det er naivt å kreve at norske produsenter skal klare å sikre gode forhold hos sine underleverandører i et så umodent land.
Så skal man bare gi opp og glemme ”CSR” og etisk handel? Vel, det er et valg. Dersom man er mer opptatt av lav pris enn etikk og ansvar. Men det er neppe en god løsning. Omdømmerisikoen er stor, i hvert fall for de større kjedene.
Det beste rådet for de fleste norske, i denne sammenheng, ganske små selskaper som ønsker å sikre seg at produktene produseres etisk, er å holde seg unna umodne land hvor risiko for brudd på menneskerettigheter og HMS-skandaler er overhengende stor. Jeg snakker ikke om en boikott. Den type virkemidler har jeg ingen tro på. Det straffer feil.
Grunnideen for styring av leverandørkjede – å jobbe for langsiktig forbedring er god, men man må også være realistisk og gjøre seg opp en mening om hvor lang horisont man snakker om og om man egentlig har reell innflytelse, eller om man med sin tålmodighet er med på alvorlige brudd på menneskerettigheter.
Men vil ikke det straffe befolkningen om vi holder oss unna? Tja, i den store sammenheng vil de fleste norske bedrifters betydning for økonomisk utvikling i Bangladesh også være forsvinnende liten. Og kanskje er problemet at tekstilindustrien i Bangladesh vokser for fort – nettopp fordi kundene/kjedene er litt ukritiske til nettopp risikobildet i forhold til brudd på menneskerettigheter og sikkerhet? Kanskje heller være et signal om at man stiller krav som landet foreløpig ikke er i stand til å innfri.
Igjen er Stormberg et godt forbilde. De har jobbet lenge med å sikre at produksjons-forholdene i Kina er gode, og har valgt ikke å ta skrittet til det mye mer umodne og kompliserte Bangladesh.
De største aktører i Norge får vurdere om de mener de er store nok i denne sammenhengen til å kontrollere, samarbeide og påvirke forholdene for å redusere risikoen.
Det kan tenkes at dette er en arena hvor de største globale selskapene bør føre an sammen med sine lands regjeringer. Det er nemlig heller ikke slik at det er særnorsk å stille krav til etisk produksjon. Kanskje tvert i mot. Her ligger andre land minst like godt an som oss.
